AA

En ny generasjon bedriftsledere

  • Da Elisabeth Teigland var ni år skrev hun i en skoleoppgave at «når jeg blir stor skal jeg jobbe i en fotoforretning som heter A.G Kjøstvedt. Jeg skal ta kurs sånn at jeg kan bli sjef». Snart er hun klar til å overta butikken etter sin far Per Scott Karlsen.
  • 12 tema16 - cover
    Anne Hodne er femte generasjon gullsmedmester i familien. Hun skal overta den tradisjonsrike bedriften etter sin far, Jan Petter Hodne.
  • 12 tema20
    Ved Strai Kjøkken overtok fjerde generasjon i 2015, her representert ved Jan Frode og Terje Tobiassen. Bak: Reidar og Kåre Tobiassen.
spenn logo

DEL

TWITTER
FACEBOOK
LINKEDIN

Mens den eldre garde bidrar med viktig erfaring, sørger ofte de yngre generasjonene for utvikling. Flere familiebedrifter på Sørlandet står foran et generasjonsskifte.

– Vi tuller med å si at det er pappa som er sjef, men at det er jeg som bestemmer, ler Elisabeth Teigland.

Sammen med sin far, Per Scott Karlsen, driver hun elitefoto Kjøstvedt. Butikken som ble startet i 1911 kom inn i familiens eie på 1980-tallet da Per overtok den fra daværende eier Arne Kjøstvedt. Nå er det snart Elisabeth sin tur til å overta.

– Jeg har vokst opp i butikken, og har priset varer her fra jeg var ti år gammel. Som 13-åring startet jeg som sommerhjelp. Etter russetiden skulle jeg egentlig ta utdanning, men ei av de ansatte skulle ut i barselpermisjon og jeg fikk lov å ta et friår for å jobbe her. Det friåret ble langt, forteller hun.

Samarbeid

43-åringen har aldri angret på valget om å overta fotobutikken, og synes det har vært fint å arbeide sammen med sin far i 23 år.

– Jeg kan ikke huske at vi har hevet stemmen til hverandre noen gang.

Kombinasjonen far/datter fungerer svært godt hos elitefoto Kjøstvedt, hvor Elisabeth står for utviklingen mens Per sitter på nyttig erfaring.

Per er enig:

– Jeg tror det er noe med å være far og datter, for oss har det vært en god kombinasjon!

De to har imidlertid ikke alltid vært enige om alt. Som da Elisabeth ville endre profil, slutte å selge fotoutstyr og starte fotostudio i kjelleren. Eller da hun ville bytte lokaler, og flytte lenger opp i Markens. Heller ikke da hun mente det var en god idé å kjøpe en fotobutikk på Sørlandssenteret, var Per enig.

– Jeg har satt i gang en del ting som pappa i utgangspunktet har vært negativ til. Han er skeptisk i starten, men så blir det alltid veldig greit likevel, sier Elisabeth.

Per kjenner seg igjen i datteren.

– Da jeg begynte hos Kjøstvedt på 80-tallet gjorde jeg noen endringer som utviklet butikken. Da Elisabeth begynte å jobbe her så møtte jeg meg selv litt i døra. Kjøstvedt innså også at de endringene jeg gjorde var fornuftige, selv om han var imot. Og da ga han seg alltid. Det er akkurat det samme som skjer hos oss nå.

Han fortsetter:

– Jeg har lært av Kjøstvedt å være litt forsiktig, men å akseptere utvikling. Jeg tror ofte det må en ny generasjon til for å utvikle seg. Jeg hadde for eksempel ikke kastet meg på bølgen av sosiale medier, heller ikke funnet på at butikken skulle være full av inspirasjon – i stedet for full av varer!

Rettferdighet

Elisabeth Teigland er enebarn, og har vært det naturlige valget til å videreføre bedriften. Slik er det ikke alltid. Hos Mestergull Hodne er Anne Hodne (34) snart klar til å tre inn i rollen som sjef.

– Det har ikke alltid vært gitt at det var jeg som skulle overta. Alle har hatt den muligheten, sier hun.

Anne er den mellomste av tre søsken, og femte generasjon gullsmedmester i familiebedriften. I dag er storebror Fredrik involvert i økonomidelen av driften, mens lillesøster Siri foreløpig ikke har gått den veien.

Hos Mestergull Hodne jobber far og datter tett sammen.

– Vi har alltid plass til henne også, hvis hun skulle ønske det, sier Jan Petter Hodne, far og daglig leder.

Å føre en familiebedrift videre er ikke alltid enkelt, og med flere parter involvert kan det oppstå konflikter.

– At det skal gå smidig føler jeg er et stort ansvar som ligger hos meg. Det skal være rettferdig, og det tar jeg på største alvor. Jeg tror det ordner seg, men at dere tre søsken etter hvert vil gå hver deres vei skal du ikke se bort fra. Jeg og min bror gjorde det, og det var vår far som la til rette for at det gikk så bra. Det handler om rettferdighet, at ingen skal føle seg forbigått og som regel er det også knyttet til økonomi. Dette er noe jeg er bevisst på, og den formelle prosessen er allerede i gang. Vi har laget et holdingselskap som skal sikre rettferdigheten, forteller han.

Forventninger

Butikken som nå heter Mestergull Hodne ble etablert av Annes tippoldefar i 1887, og har ligget i Markensgate helt siden
oppstarten.

– Det har aldri vært tvang å gå inn i bedriften, men det er klart det ligger et håp og en forventning der når det har vært gullsmed i familien i så mange generasjoner. Jeg er veldig glad for at Anne har tatt fagutdannelse og vil overta, sier Jan Petter.

65-åringen er selv gullsmedmester og gemmolog, og har foreløpig ikke satt en dato for når han formelt overlater roret til datteren. Han har imidlertid begynt å gi fra seg ansvarsoppgaver.

– Det blir en glidende overgang, slik jeg hadde med min far. Anne forteller at hun har overtatt ansvaret for innkjøp, utstillinger, sosiale medier og verkstedet.

Hun legger til:

– Jeg håper ikke vi må sette en dato riktig enda, for jeg føler meg fremdeles litt ung og synes det er skummelt. Det er jo et stort ansvar å skulle drive bedriften videre.

Utvikling

Jan Petter mener det har vært avgjørende å få inn nye generasjoner for å utvikle butikken.

Anne Hodne trives svært godt i verkstedet som ligger i butikkens underetasje.

– Hvis jeg skulle kjøpt inn varer hadde jeg kjøpt det samme som for ti år siden. Anne er mye flinkere enn meg til å forstå trender, og til å trekke butikken fremover. Jeg lærer meg litt jeg også, men det er ikke jeg som drar det. Og det er strålende å se at det endrer seg, for vi må være i endring dersom vi skal overleve.

I dag samarbeider duoen om det meste, slik at alt skal være klart den dagen Anne overtar som daglig leder.

– Faglig har jeg kjempemasse å lære enda, for eksempel når det gjelder gravering og taksering. Vi utveksler mye erfaringer, og søker råd hos hverandre. Motsatt vei hjelper jeg far mye med det digitale, forteller hun.

Syvende far i huset

Selv om han ser frem til pensjonisttilværelsen, håper Jan Petter på å kunne fortsette å være i butikken.

– Jeg har et håp om at jeg ikke behøver å gi helt slipp. At jeg kan få lov å komme her som min far og farfar gjorde. Ikke som en syvende far i huset, men at jeg får lov å komme inn å gjøre nytte for meg så lenge jeg kan.

Anne smiler.

– For oss er det sånn det alltid har vært, så det er helt naturlig. Jeg husker godt at farfar ofte var innom og spiste nista si, og sånn ser jeg for meg at du også kommer til å gjøre!

Clean cut

På Strai ligger Norges største og eldste norskeide kjøkkenprodusent. I 2015 overtok Jan Frode Tobiassen som daglig leder etter sin far, Reidar. Jan Frode er fjerde generasjon bedriftsleder ved Strai Kjøkken.

– På 90-tallet overtok min far og hans to brødre, Kåre og Tor Erling, driften. I 2011 tok de tre en klok avgjørelse som jeg tror er svært viktig for der vi er i dag: Fra fylte 64 år skal man tre ut av ledende stillinger i bedriften. Det handler om respekten for at man trenger god tid på overlevering. Mange brenner seg på det å bli sittende i lederstolen til du går ut døra, da er det for seint, sier han.

Vi har diskutert alle mulige løsninger, også ekstern ansettelse. Terje Tobiassen

Da Jan Frode overtok 1. januar 2015, gikk Reidar inn i en rådgivende stilling.

– Da var det «clean cut». Reidar hadde akkurat fylt 64, og overgangen har gått utrolig bra. Han har ikke lagt seg opp i noe som helst i ettertid, men har fungert som en sparringspartner når jeg har trengt det.

Også Reidar mener overgangen har gått bra.

– Det var deilig å slippe opp når Jan Frode overtok. Alt har sin tid.

Enighet

Også Jan Frodes bror Terje er ansatt i Strai Kjøkken.

– Dere er en søskenflokk på fire, men bare en kan være daglig leder. Har dere kranglet om den rollen?

– Absolutt ikke. Vi har diskutert alle mulige løsninger, også ekstern ansettelse. Uavhengig av rolle så er det å arbeide i en familiebedrift forbundet med et stort ansvar, forteller Terje.

Begge brødrene er siviløkonomer, og sitter i ledergruppa i bedriften.

– Jan Frode jobber mot produksjonen og jeg mot butikkene, så der fordeler vi ansvaret. Vi har begge vært med pappa på jobb siden vi var små, og visst at det var i Strai vi ville jobbe. Det er viktig å skille mellom jobb og privat. Vi kan ikke la private ting farge diskusjoner. På jobb er Jan Frode sjefen min, og da forholder jeg meg til han som sjef og ikke som bror. Det er dette jeg har vokst opp med, så for meg er det helt naturlig, sier Terje.

Ved Strai Kjøkken overtok fjerde generasjon i 2015, her representert ved Terje og Jan Frode Tobiassen (fra høyre). Fra venstre: Reidar og Kåre Tobiassen.

Både for tredje og fjerde generasjon har det vært viktig å ta avgjørelser basert på enighet, slik at man unngår konflikter.

– Jeg trumfer ikke gjennom noe hvis ikke vi er enige om det. De store beslutningene jobber vi med i styret, hvor pappa og brødrene sitter, og blir enige der. Hvis vi skal åpne en butikk eller investere i en maskin, så tar vi diskusjonen først og blir enige. Ingen skal komme i ettertid og si «hva var det jeg sa». Det er avgjørende at vi hele tiden vil utvikle bedriften, sier Jan Frode.

Kåre, en av Reidars brødre, forteller at tillit er alfa og omega.

– Vi har tiltro til hverandre, og står for det vi gjør. Dette har preget oss helt siden vi tre brødrene satt i ledergruppa sammen på 90-tallet. Vi har ikke tatt avgjørelser som har gått på bekostning av hverandre, og vi har alltid diskutert oss frem til løsningen.

Kompetanse

Mens Reidar pensjonerte seg i sommer, er både Tor Erling og Kåre fortsatt ansatt i bedriften, selv om generasjonen under har overtatt styringen.

– De eldre bidrar med erfaring og kompetanse, og for oss er det gull, sier Jan Frode.

Terje avslutter:

– Nå er vi to økonomer her, og Kåre har en kompetanse knyttet til produksjon som vi ikke har i vår generasjon i familien. Derfor har vi vært bevisste på å hente denne kompetansen utenfra, mens Kåre fortsatt vil være en sparringspartner fremover. Det er veldig viktig at du ikke skal få jobb her fordi du heter Tobiassen, men fordi du tilfører bedriften noe.

Anne er mye flinkere enn meg til å forstå trender, og til å trekke butikken fremover. Jan Petter Hodne

Vanlig bedriftsform

Å få tilgang på kompetent kompetanse er en av de største utfordringene for familieeide bedrifter.

– Hvis du kun skal rekruttere internt i en familie er jo det en begrensning. Dette kan man imidlertid motvirke ved at de som vokser opp i bedriften kjenner den over flere år, og man kan forberede seg på et generasjonsskifte. En annen utfordring kan være tilgang til kapital, for hvis man ønsker å beholde kontrollen i familien kan det være vanskelig å få med andre investorer, sier Trond Randøy, professor ved Universitetet i Agder.

Han forteller at familieeierskap er den mest vanlige bedriftsformen i Norge, og trekker frem at en av fordelene med familiebedrifter er evnen til å tenke langsiktig.

– Man bygger ofte på en god tradisjon, og har gode relasjoner til kunder og ansatte. Forskning viser at denne typen bedrifter i snitt har færre arbeidskonflikter enn andre, selv om man ofte hører om de det går galt med.

I de gamle lokalene til fotobutikken driver familien nå cafe.

Formell prosess

Tilbake hos Kjøstvedt forteller Per og Elisabeth om hvordan de ser for seg fremtiden. De eier henholdsvis 60 og 40 prosent av aksjene. Til jul fyller Per 71 år. Fortsatt er han daglig leder på papiret, noe de begge synes er helt ok.

– Vi har veldig god bruk for ham enda! Han gjør god nytte for seg, og er på jobb nesten hver dag. Han har gitt beskjed om at vi jentene som jobber her må si fra når han ikke lenger gjør en god jobb. Noen blir for gamle i jobben sin, og det ønsker vi ikke, forteller Elisabeth.

– Så lenge jeg føler at jeg kan bidra vil jeg bli her. Det er helse i det og, at jeg har noe å stelle med, sier Per.

Datteren er fornøyd med det gode samarbeidet, og ser opp til sin far.

– Han er jo kjempeheldig som får lov å være med på utvikling som dette som 70-åring. Vi har en ny, fin butikk, selv om han var skeptisk til å flytte stråler han og er stolt som en hane. Han er fortsatt nysgjerrig og lærevillig. Han er et godt forbilde!

– Den formelle prosessen med eierskifte er delvis i gang nå. Det skjer litt gradvis. Jeg syns det er vanskelig å gi slipp, og derfor er jeg så glad for at jeg kan være med på den måten jeg er nå. Men jeg blir eldre, og blir mer og mer klar for å føre ansvaret videre, avslutter Per.

VIL DU MOTTA SPENN I POSTEN?

Annonse

DEL

TWITTER
FACEBOOK
LINKEDIN

VIL DU MOTTA SPENN I POSTEN?

Annonse
Mens den eldre garde bidrar med viktig erfaring, sørger ofte de yngre generasjonene for utvikling. Flere familiebedrifter på Sørlandet står foran et generasjonsskifte.

– Vi tuller med å si at det er pappa som er sjef, men at det er jeg som bestemmer, ler Elisabeth Teigland.

Sammen med sin far, Per Scott Karlsen, driver hun elitefoto Kjøstvedt. Butikken som ble startet i 1911 kom inn i familiens eie på 1980-tallet da Per overtok den fra daværende eier Arne Kjøstvedt. Nå er det snart Elisabeth sin tur til å overta.

– Jeg har vokst opp i butikken, og har priset varer her fra jeg var ti år gammel. Som 13-åring startet jeg som sommerhjelp. Etter russetiden skulle jeg egentlig ta utdanning, men ei av de ansatte skulle ut i barselpermisjon og jeg fikk lov å ta et friår for å jobbe her. Det friåret ble langt, forteller hun.

Samarbeid

43-åringen har aldri angret på valget om å overta fotobutikken, og synes det har vært fint å arbeide sammen med sin far i 23 år.

– Jeg kan ikke huske at vi har hevet stemmen til hverandre noen gang.

Kombinasjonen far/datter fungerer svært godt hos elitefoto Kjøstvedt, hvor Elisabeth står for utviklingen mens Per sitter på nyttig erfaring.

Per er enig:

– Jeg tror det er noe med å være far og datter, for oss har det vært en god kombinasjon!

De to har imidlertid ikke alltid vært enige om alt. Som da Elisabeth ville endre profil, slutte å selge fotoutstyr og starte fotostudio i kjelleren. Eller da hun ville bytte lokaler, og flytte lenger opp i Markens. Heller ikke da hun mente det var en god idé å kjøpe en fotobutikk på Sørlandssenteret, var Per enig.

– Jeg har satt i gang en del ting som pappa i utgangspunktet har vært negativ til. Han er skeptisk i starten, men så blir det alltid veldig greit likevel, sier Elisabeth.

Per kjenner seg igjen i datteren.

– Da jeg begynte hos Kjøstvedt på 80-tallet gjorde jeg noen endringer som utviklet butikken. Da Elisabeth begynte å jobbe her så møtte jeg meg selv litt i døra. Kjøstvedt innså også at de endringene jeg gjorde var fornuftige, selv om han var imot. Og da ga han seg alltid. Det er akkurat det samme som skjer hos oss nå.

Han fortsetter:

– Jeg har lært av Kjøstvedt å være litt forsiktig, men å akseptere utvikling. Jeg tror ofte det må en ny generasjon til for å utvikle seg. Jeg hadde for eksempel ikke kastet meg på bølgen av sosiale medier, heller ikke funnet på at butikken skulle være full av inspirasjon – i stedet for full av varer!

Rettferdighet

Elisabeth Teigland er enebarn, og har vært det naturlige valget til å videreføre bedriften. Slik er det ikke alltid. Hos Mestergull Hodne er Anne Hodne (34) snart klar til å tre inn i rollen som sjef.

– Det har ikke alltid vært gitt at det var jeg som skulle overta. Alle har hatt den muligheten, sier hun.

Anne er den mellomste av tre søsken, og femte generasjon gullsmedmester i familiebedriften. I dag er storebror Fredrik involvert i økonomidelen av driften, mens lillesøster Siri foreløpig ikke har gått den veien.

Hos Mestergull Hodne jobber far og datter tett sammen.

– Vi har alltid plass til henne også, hvis hun skulle ønske det, sier Jan Petter Hodne, far og daglig leder.

Å føre en familiebedrift videre er ikke alltid enkelt, og med flere parter involvert kan det oppstå konflikter.

– At det skal gå smidig føler jeg er et stort ansvar som ligger hos meg. Det skal være rettferdig, og det tar jeg på største alvor. Jeg tror det ordner seg, men at dere tre søsken etter hvert vil gå hver deres vei skal du ikke se bort fra. Jeg og min bror gjorde det, og det var vår far som la til rette for at det gikk så bra. Det handler om rettferdighet, at ingen skal føle seg forbigått og som regel er det også knyttet til økonomi. Dette er noe jeg er bevisst på, og den formelle prosessen er allerede i gang. Vi har laget et holdingselskap som skal sikre rettferdigheten, forteller han.

Forventninger

Butikken som nå heter Mestergull Hodne ble etablert av Annes tippoldefar i 1887, og har ligget i Markensgate helt siden
oppstarten.

– Det har aldri vært tvang å gå inn i bedriften, men det er klart det ligger et håp og en forventning der når det har vært gullsmed i familien i så mange generasjoner. Jeg er veldig glad for at Anne har tatt fagutdannelse og vil overta, sier Jan Petter.

65-åringen er selv gullsmedmester og gemmolog, og har foreløpig ikke satt en dato for når han formelt overlater roret til datteren. Han har imidlertid begynt å gi fra seg ansvarsoppgaver.

– Det blir en glidende overgang, slik jeg hadde med min far. Anne forteller at hun har overtatt ansvaret for innkjøp, utstillinger, sosiale medier og verkstedet.

Hun legger til:

– Jeg håper ikke vi må sette en dato riktig enda, for jeg føler meg fremdeles litt ung og synes det er skummelt. Det er jo et stort ansvar å skulle drive bedriften videre.

Utvikling

Jan Petter mener det har vært avgjørende å få inn nye generasjoner for å utvikle butikken.

Anne Hodne trives svært godt i verkstedet som ligger i butikkens underetasje.

– Hvis jeg skulle kjøpt inn varer hadde jeg kjøpt det samme som for ti år siden. Anne er mye flinkere enn meg til å forstå trender, og til å trekke butikken fremover. Jeg lærer meg litt jeg også, men det er ikke jeg som drar det. Og det er strålende å se at det endrer seg, for vi må være i endring dersom vi skal overleve.

I dag samarbeider duoen om det meste, slik at alt skal være klart den dagen Anne overtar som daglig leder.

– Faglig har jeg kjempemasse å lære enda, for eksempel når det gjelder gravering og taksering. Vi utveksler mye erfaringer, og søker råd hos hverandre. Motsatt vei hjelper jeg far mye med det digitale, forteller hun.

Syvende far i huset

Selv om han ser frem til pensjonisttilværelsen, håper Jan Petter på å kunne fortsette å være i butikken.

– Jeg har et håp om at jeg ikke behøver å gi helt slipp. At jeg kan få lov å komme her som min far og farfar gjorde. Ikke som en syvende far i huset, men at jeg får lov å komme inn å gjøre nytte for meg så lenge jeg kan.

Anne smiler.

– For oss er det sånn det alltid har vært, så det er helt naturlig. Jeg husker godt at farfar ofte var innom og spiste nista si, og sånn ser jeg for meg at du også kommer til å gjøre!

Clean cut

På Strai ligger Norges største og eldste norskeide kjøkkenprodusent. I 2015 overtok Jan Frode Tobiassen som daglig leder etter sin far, Reidar. Jan Frode er fjerde generasjon bedriftsleder ved Strai Kjøkken.

– På 90-tallet overtok min far og hans to brødre, Kåre og Tor Erling, driften. I 2011 tok de tre en klok avgjørelse som jeg tror er svært viktig for der vi er i dag: Fra fylte 64 år skal man tre ut av ledende stillinger i bedriften. Det handler om respekten for at man trenger god tid på overlevering. Mange brenner seg på det å bli sittende i lederstolen til du går ut døra, da er det for seint, sier han.

Vi har diskutert alle mulige løsninger, også ekstern ansettelse. Terje Tobiassen

Da Jan Frode overtok 1. januar 2015, gikk Reidar inn i en rådgivende stilling.

– Da var det «clean cut». Reidar hadde akkurat fylt 64, og overgangen har gått utrolig bra. Han har ikke lagt seg opp i noe som helst i ettertid, men har fungert som en sparringspartner når jeg har trengt det.

Også Reidar mener overgangen har gått bra.

– Det var deilig å slippe opp når Jan Frode overtok. Alt har sin tid.

Enighet

Også Jan Frodes bror Terje er ansatt i Strai Kjøkken.

– Dere er en søskenflokk på fire, men bare en kan være daglig leder. Har dere kranglet om den rollen?

– Absolutt ikke. Vi har diskutert alle mulige løsninger, også ekstern ansettelse. Uavhengig av rolle så er det å arbeide i en familiebedrift forbundet med et stort ansvar, forteller Terje.

Begge brødrene er siviløkonomer, og sitter i ledergruppa i bedriften.

– Jan Frode jobber mot produksjonen og jeg mot butikkene, så der fordeler vi ansvaret. Vi har begge vært med pappa på jobb siden vi var små, og visst at det var i Strai vi ville jobbe. Det er viktig å skille mellom jobb og privat. Vi kan ikke la private ting farge diskusjoner. På jobb er Jan Frode sjefen min, og da forholder jeg meg til han som sjef og ikke som bror. Det er dette jeg har vokst opp med, så for meg er det helt naturlig, sier Terje.

Ved Strai Kjøkken overtok fjerde generasjon i 2015, her representert ved Terje og Jan Frode Tobiassen (fra høyre). Fra venstre: Reidar og Kåre Tobiassen.

Både for tredje og fjerde generasjon har det vært viktig å ta avgjørelser basert på enighet, slik at man unngår konflikter.

– Jeg trumfer ikke gjennom noe hvis ikke vi er enige om det. De store beslutningene jobber vi med i styret, hvor pappa og brødrene sitter, og blir enige der. Hvis vi skal åpne en butikk eller investere i en maskin, så tar vi diskusjonen først og blir enige. Ingen skal komme i ettertid og si «hva var det jeg sa». Det er avgjørende at vi hele tiden vil utvikle bedriften, sier Jan Frode.

Kåre, en av Reidars brødre, forteller at tillit er alfa og omega.

– Vi har tiltro til hverandre, og står for det vi gjør. Dette har preget oss helt siden vi tre brødrene satt i ledergruppa sammen på 90-tallet. Vi har ikke tatt avgjørelser som har gått på bekostning av hverandre, og vi har alltid diskutert oss frem til løsningen.

Kompetanse

Mens Reidar pensjonerte seg i sommer, er både Tor Erling og Kåre fortsatt ansatt i bedriften, selv om generasjonen under har overtatt styringen.

– De eldre bidrar med erfaring og kompetanse, og for oss er det gull, sier Jan Frode.

Terje avslutter:

– Nå er vi to økonomer her, og Kåre har en kompetanse knyttet til produksjon som vi ikke har i vår generasjon i familien. Derfor har vi vært bevisste på å hente denne kompetansen utenfra, mens Kåre fortsatt vil være en sparringspartner fremover. Det er veldig viktig at du ikke skal få jobb her fordi du heter Tobiassen, men fordi du tilfører bedriften noe.

Anne er mye flinkere enn meg til å forstå trender, og til å trekke butikken fremover. Jan Petter Hodne

Vanlig bedriftsform

Å få tilgang på kompetent kompetanse er en av de største utfordringene for familieeide bedrifter.

– Hvis du kun skal rekruttere internt i en familie er jo det en begrensning. Dette kan man imidlertid motvirke ved at de som vokser opp i bedriften kjenner den over flere år, og man kan forberede seg på et generasjonsskifte. En annen utfordring kan være tilgang til kapital, for hvis man ønsker å beholde kontrollen i familien kan det være vanskelig å få med andre investorer, sier Trond Randøy, professor ved Universitetet i Agder.

Han forteller at familieeierskap er den mest vanlige bedriftsformen i Norge, og trekker frem at en av fordelene med familiebedrifter er evnen til å tenke langsiktig.

– Man bygger ofte på en god tradisjon, og har gode relasjoner til kunder og ansatte. Forskning viser at denne typen bedrifter i snitt har færre arbeidskonflikter enn andre, selv om man ofte hører om de det går galt med.

I de gamle lokalene til fotobutikken driver familien nå cafe.

Formell prosess

Tilbake hos Kjøstvedt forteller Per og Elisabeth om hvordan de ser for seg fremtiden. De eier henholdsvis 60 og 40 prosent av aksjene. Til jul fyller Per 71 år. Fortsatt er han daglig leder på papiret, noe de begge synes er helt ok.

– Vi har veldig god bruk for ham enda! Han gjør god nytte for seg, og er på jobb nesten hver dag. Han har gitt beskjed om at vi jentene som jobber her må si fra når han ikke lenger gjør en god jobb. Noen blir for gamle i jobben sin, og det ønsker vi ikke, forteller Elisabeth.

– Så lenge jeg føler at jeg kan bidra vil jeg bli her. Det er helse i det og, at jeg har noe å stelle med, sier Per.

Datteren er fornøyd med det gode samarbeidet, og ser opp til sin far.

– Han er jo kjempeheldig som får lov å være med på utvikling som dette som 70-åring. Vi har en ny, fin butikk, selv om han var skeptisk til å flytte stråler han og er stolt som en hane. Han er fortsatt nysgjerrig og lærevillig. Han er et godt forbilde!

– Den formelle prosessen med eierskifte er delvis i gang nå. Det skjer litt gradvis. Jeg syns det er vanskelig å gi slipp, og derfor er jeg så glad for at jeg kan være med på den måten jeg er nå. Men jeg blir eldre, og blir mer og mer klar for å føre ansvaret videre, avslutter Per.

Tagger:, , , ,

Våre hovedsamarbeidspartnere

Vil du motta nyhetsbrev og invitasjoner?

Fyll ut skjemaet nedenfor