AA

De blå mulighetene

  • RIB-en fungerer utmerket når man skal sanke blåskjellene.
  • skjell12
    Hoelfeldt Lund driver også med villfanget østers.
  • Blåskjell OPPSLAG
    Per Christian Hoelfeldt Lund har tatt opp arven etter sin bestefar, som drev med østers og blåskjell på 50-tallet.
  • 4 Illustrasjonsfoto
    Per Christian Hoelfeldt Lund høster 100 tonn blåskjell annethvert år.
spenn logo

DEL

TWITTER
FACEBOOK
LINKEDIN

Per Christian Hoelfeldt Lund er en av svært få blåskjelldyrkere på Sørlandet. Skal vi ha nok mat i fremtiden, må flere gjøre som ham.

– Se her, på alle dyrene som lever mellom skjellene. Alt dette hadde ikke vært her om det ikke var for blåskjellanlegget, forteller Per Christian Hoelfeldt Lund entusiastisk mens han henger over ripa på RIB-en. Han driver med blåskjelldyrking, og viser frem årets avling på sitt 20 måls felt mellom Lillesand og Grimstad. Her høster han 100 tonn blåskjell annethvert år.

Hoelfeldt Lund er over gjennomsnittet interessert i alt som vokser og gror.
– Dette er gøy å drive med, men det hadde vært lettere å gjøre noe annet.

– Det blir omtrent fem millioner skjell. Det tar to år fra jeg setter ut tauene i havet før blåskjellene er klare til høsting, forklarer han.

Hoelfeldt Lund driver selskapet Sørskjell, og har per i dag én ansatt i tillegg til seg selv. I havet ligger store dobber tett i tett, og skjellene som vokser på tauene skapes av alger i vannet. Idet blåskjelldyrkeren drar opp et tungt tau kommer store klaser med blåskjell til syne. De skinner i sola.

– Vi har behov for å dyrke mer blåskjell i Norge. Vi burde klare å dekke vårt eget behov, og samtidig ha noe igjen til eksport. I dag importerer vi mye, sier han.

I rapporten «Nye muligheter for verdiskaping i Norge», laget av SINTEF for NHO, trekkes havnæringen frem som et svært viktig satsingsområde i tiden fremover. Både dyrking av tang og tare, samt høsting av organismer på lavere trofisk nivå (altså et av de første nivåene i næringskjeden), vil ha store fordeler både for miljøet og for Norge som eksportnasjon. Rammebetingelser og ny teknologi fremheves som viktige aspekter for at utviklingen skal gå i riktig retning, og for at vi skal kunne øke verdiskapingen i bransjen.

Krevende regelverk

Tidligere var det flere blåskjelldyrkere på Sørlandet, men i dag er mannen bak Sørskjell omtrent alene. Regelverket og byråkratiet knyttet til havnæring i Norge er svært omfattende, med et hav av ulike instanser og lover å forholde seg til. Dette gjør at det både er tidkrevende og kostbart å drive med havbruk.

– Jeg har lært meg det mest nødvendige, men det tar tid og man kan bli frustrert. Jeg har imidlertid stor forståelse for at regelverket må være omfattende, fordi skjell er en risikovare med tanke på alger, virus og bakterier som kan følge med, mener Hoelfeldt Lund.

Et av kravene for driften er å sende inn prøver av skjellene for å dokumentere bakteriologisk status på feltet.

– Disse prøvene er ikke unødvendige, men de er veldig dyre. Noen av prøvene må sendes inn ukentlig, fordi de brukes til å lage prognoser for når skjellene er giftige. Man får høstetillatelse på en uke av gangen, forteller blåskjelldyrkeren, mens han plukker bort sjøstjerner som spiser opp skjellene.

Hemmer vekst

Regelverket, både ved oppstart og under driftsperioden, kan gjøre at flere som ønsker å drive innenfor havbruk legger inn årene underveis.

– Det finnes en god del flaskehalser for folk som vil starte opp nyetableringer innen akvakultur og produksjon, forteller Trond Rafoss.

Det er et tydelig politisk ønske at Norge skal vokse på området. Arnt Abrahamsen

Han er styreleder i Innakva bedriftsklynge, en organisasjon med over 30 medlemsbedrifter som ønsker å utvikle seg innenfor akvakultur på Sørlandet. Agder, og særlig Vest-Agder, har hatt stor vekst på feltet de siste årene, men Rafoss forteller om et tungt regelverk for gründere.

– Skal du drive med produksjon innenfor akvakultur må du ha konsesjon. Fylkeskommunen er startpunktet for søknaden, og her må man si i fra om kommunen har avsatt areal til dette formålet. Dersom den ikke har det, og det er det få som har, er det stopp med en gang. Da må man begynne å søke om dispensasjon, og det kan ta lang tid.

For å drive med akvakultur er man nemlig avhengig av at kommunen setter av egne arealer til den typen bruk i kommuneplanen. Det er et mål at alle kommuner skal gjøre nettopp det. Men foreløpig er det kun én i landet som har det: Farsund.

– Det er et voldsomt fokus på dette som fremtidig næring, og det er et tydelig politisk ønske at Norge skal vokse på området. Da er det viktig at vi setter av arealer til dette, sier Arnt Abrahamsen, ordfører i Farsund kommune.

Kommunen jobbet hardt for å få dette til, og har foreløpig satt av et område på ti til tolv kvadratkilometer. Prosessen med å lande arealene har tatt halvannet år, og et mål er at satsingen skal gi rundt hundre nye arbeidsplasser.

– Vi har interessenter som vil søke konsesjon på to av de tre områdene vi har. Det ene området er for taredyrking og fiskeinstallasjoner, det andre vil være mer på uttesting av maritime installasjoner.

Farsundordføreren forteller at interessekonflikter var noe av det som gjorde at prosessen tok lang tid. Skal man drive med akvakultur i dag må søknaden gjennom flere instanser, både Kystverket, Mattilsynet, Fylkesmannens miljøvernavdeling, fylkeskommunen og Fiskeridirektoratet, for å nevne noen.

– Det er mange aktører å ta hensyn til, først og fremst Fiskeridirektoratet og Kystverket. For en gründer alene, er det både tungt og tidkrevende å navigere i dette systemet, og ikke minst ha råd til å stå løpet ut. Men dette er en næring vi ønsker å utvikle, og derfor har vi lagt til rette for det skal skje.

Tilrettelegger

Da Per Christian Hoelfeldt Lund skulle sette i gang med sin blåskjelldyrking, måtte han søke både Lillesand og Grimstad kommune om å få lov å bruke arealene til dette formålet. Gjør flere kommuner som Farsund, så sparer man fremtidige gründere for dette. Både Trond Rafoss i Innakva og Liv Birkeland i Innakva/Lister Nyskaping støtter Arnt Abrahamsens syn.

Det tar to år fra tauene settes i vannet til blåskjellene er klare til sanking.

– I dag har vi heller ikke kompetanse i fylkene til å behandle søknader om tillatelse til å drive med akvakultur. Rogaland fylkeskommune har måttet trå støttende til, sier hun.

Birkeland legger til at det stadig skjer positive ting på området.

– Når Aust- og Vest-Agder blir en fylkeskommune fra 1. januar 2020 legges det opp til mer fokus på blå vekst, blant annet med en dedikert ansatt som skal tilrettelegge for nettopp dette.

Det er marinbiolog Berit Weiby Gregersen som får ansvaret for blå vekst i nye Agder fylkeskommune.

– Nå har jeg hatt ansvaret i Aust-Agder, mens de har manglet kompetanse i Vest-Agder. Derfor har de leid inn folk fra Rogaland fylkeskommune, som er veldig flinke på feltet. Nå som fylkeskommunen tar hele ansvaret selv håper vi det blir enda mer blå vekst i vår region. Det er det som er målet, og det tror jeg vi klarer, sier hun.

Nødvendige regler

I Norge er det sjelden noen blir syke av å spise blåskjell. Ifølge blåskjelldyrker Per Christian Hoelfeldt Lund er det strenge regelverket noe av årsaken til nettopp det.

– At Mattilsynet har gjort en god jobb på akkurat dette området er selvfølgelig bra for hele bransjen, for ryktet og omdømmet. Men dersom en skal opprettholde driften samtidig som en forholder seg til alle lover og regler så krever det et visst volum og kontinuitet.

Havet er stort, og det er plass til mange. Per Christian Hoelfeldt Lund

De strenge reglene fra Mattilsynet trekkes også frem som en brems på utviklingen av en bærekraftig havnæring.

– Mattilsynet oppleves gjerne som spesielt firkantet og lite serviceinnstilte. Flere opplever at de setter ned foten fremfor å komme med råd og veiledning, mener Trond Rafoss, og fortsetter:

– Vi har flere konkrete saker å vise til, hvor vi mener Mattilsynet har opptrådt unødvendig vanskelig eller utvist mangel på skjønn. Vi må jobbe med å utvikle et nytt levebrød basert på ressurser i havet, men det virker ikke som dette har sunket helt inn hos embetsverket og sektormyndighetene.

Friede Andersen, seksjonssjef for fiskehelse og fiskevelferd i Mattilsynet, har forståelse for at det ikke er enkelt å starte gründervirksomhet i bransjen.

Trond Rafoss håper flere sørlendinger vil starte opp i akvakulturnæringen, men mener det trengs bedre rammevilkår. Foto: Foto: Astri Amalie B. Kvåle

– I og med at produksjonen som oftest foregår i sjø så skjer det i samfunnets fellesområde. Da er det mange hensyn som må ivaretas og derfor må det reguleres. En stor del av regelverket er dessuten internasjonalt og noe vi er pålagt som følge av EØS-avtalen, sier hun.

Mangler kompetanse

Rafoss tror at hovedutfordringen for å utvikle havnæringen fremover er knyttet til kompetanse og rekruttering. Han håper dette nå skyter fart.

– Det er viktig at universiteter og videregående skoler henger med. Blant annet har det blitt opprettet et nytt masterstudie på Universitetet i Agder som har noen kurs innenfor akvakultur, og det er bevilget penger internt på UiA til å forsterke samarbeidet med næringen. Det er gledelig. Vi har vært tydelige på at det må forskes mer på området for å skape arbeidsplasser. Et ledd i den økte satsingen på Agder er vedtaket om å opprette Blått kompetansesenter Sør. Målet med senteret er å skape en innovativ møteplass for forskere og næringslivsaktører, og Havforskningsinstituttet er en viktig aktør. Rafoss trekker frem flere positive sider ved å utvikle havnæringen.

– Dette blir et levebrød i fremtiden. Tang og tare renser vannet, og ved å skape matproduksjonssystemer i havet hjelper vi til å bedre miljøet. Tare for eksempel, binder co2 og kan brukes til produksjon av proteiner og karbohydrater, sier han.

Liv Birkeland deler Rafoss opplevelse når det gjelder mangel på kompetanse og et omfattende regelverk.

– Vi har en klar etterlysning. Man kan ikke rope «halleluja» for blå vekst når ikke Mattilsynet, kommunene eller nasjonale myndigheter er rigget for det.

Hun fortsetter:

– Gründere som viser motivasjon til å bidra med bærekraftige løsninger for fremtiden møter stor motstand fra myndighetene, fordi det mangler kunnskap og vilje i systemet.

Plass til flere

Tilbake på blåskjellfeltet er Per Christian Hoelfeldt Lund i ferd med å avslutte dagens inspeksjon. I løpet av skjellenes vekstperiode går han gjennom hvert tau to til tre ganger, for å sjekke at alt er som det skal.

– Blåskjelldyrking er enkle prinsipper, men det er ofte upraktisk å jobbe på sjøen. Vi har ikke tilgang på de samme maskinene som man har i landbruket, og vi har heller ikke det sikkerhetsnettet som landbruket har. Men havet er stort, og det er plass til mange, avslutter han.

 

FAKTA OM AKVAKULTUR/HAVBRUK

Virksomhet som på en eller annen måte påvirker organismer i sjø eller ferskvann, før de blir høstet eller fanget. • Omfatter fiskeoppdrett, skalldyroppdrett og dyrking av alger.

Kilde: Store norske leksikon

VIL DU MOTTA SPENN I POSTEN?

Annonse
Annonse
Annonse

DEL

TWITTER
FACEBOOK
LINKEDIN

VIL DU MOTTA SPENN I POSTEN?

Annonse
Annonse
Annonse
Per Christian Hoelfeldt Lund er en av svært få blåskjelldyrkere på Sørlandet. Skal vi ha nok mat i fremtiden, må flere gjøre som ham.

– Se her, på alle dyrene som lever mellom skjellene. Alt dette hadde ikke vært her om det ikke var for blåskjellanlegget, forteller Per Christian Hoelfeldt Lund entusiastisk mens han henger over ripa på RIB-en. Han driver med blåskjelldyrking, og viser frem årets avling på sitt 20 måls felt mellom Lillesand og Grimstad. Her høster han 100 tonn blåskjell annethvert år.

Hoelfeldt Lund er over gjennomsnittet interessert i alt som vokser og gror.
– Dette er gøy å drive med, men det hadde vært lettere å gjøre noe annet.

– Det blir omtrent fem millioner skjell. Det tar to år fra jeg setter ut tauene i havet før blåskjellene er klare til høsting, forklarer han.

Hoelfeldt Lund driver selskapet Sørskjell, og har per i dag én ansatt i tillegg til seg selv. I havet ligger store dobber tett i tett, og skjellene som vokser på tauene skapes av alger i vannet. Idet blåskjelldyrkeren drar opp et tungt tau kommer store klaser med blåskjell til syne. De skinner i sola.

– Vi har behov for å dyrke mer blåskjell i Norge. Vi burde klare å dekke vårt eget behov, og samtidig ha noe igjen til eksport. I dag importerer vi mye, sier han.

I rapporten «Nye muligheter for verdiskaping i Norge», laget av SINTEF for NHO, trekkes havnæringen frem som et svært viktig satsingsområde i tiden fremover. Både dyrking av tang og tare, samt høsting av organismer på lavere trofisk nivå (altså et av de første nivåene i næringskjeden), vil ha store fordeler både for miljøet og for Norge som eksportnasjon. Rammebetingelser og ny teknologi fremheves som viktige aspekter for at utviklingen skal gå i riktig retning, og for at vi skal kunne øke verdiskapingen i bransjen.

Krevende regelverk

Tidligere var det flere blåskjelldyrkere på Sørlandet, men i dag er mannen bak Sørskjell omtrent alene. Regelverket og byråkratiet knyttet til havnæring i Norge er svært omfattende, med et hav av ulike instanser og lover å forholde seg til. Dette gjør at det både er tidkrevende og kostbart å drive med havbruk.

– Jeg har lært meg det mest nødvendige, men det tar tid og man kan bli frustrert. Jeg har imidlertid stor forståelse for at regelverket må være omfattende, fordi skjell er en risikovare med tanke på alger, virus og bakterier som kan følge med, mener Hoelfeldt Lund.

Et av kravene for driften er å sende inn prøver av skjellene for å dokumentere bakteriologisk status på feltet.

– Disse prøvene er ikke unødvendige, men de er veldig dyre. Noen av prøvene må sendes inn ukentlig, fordi de brukes til å lage prognoser for når skjellene er giftige. Man får høstetillatelse på en uke av gangen, forteller blåskjelldyrkeren, mens han plukker bort sjøstjerner som spiser opp skjellene.

Hemmer vekst

Regelverket, både ved oppstart og under driftsperioden, kan gjøre at flere som ønsker å drive innenfor havbruk legger inn årene underveis.

– Det finnes en god del flaskehalser for folk som vil starte opp nyetableringer innen akvakultur og produksjon, forteller Trond Rafoss.

Det er et tydelig politisk ønske at Norge skal vokse på området. Arnt Abrahamsen

Han er styreleder i Innakva bedriftsklynge, en organisasjon med over 30 medlemsbedrifter som ønsker å utvikle seg innenfor akvakultur på Sørlandet. Agder, og særlig Vest-Agder, har hatt stor vekst på feltet de siste årene, men Rafoss forteller om et tungt regelverk for gründere.

– Skal du drive med produksjon innenfor akvakultur må du ha konsesjon. Fylkeskommunen er startpunktet for søknaden, og her må man si i fra om kommunen har avsatt areal til dette formålet. Dersom den ikke har det, og det er det få som har, er det stopp med en gang. Da må man begynne å søke om dispensasjon, og det kan ta lang tid.

For å drive med akvakultur er man nemlig avhengig av at kommunen setter av egne arealer til den typen bruk i kommuneplanen. Det er et mål at alle kommuner skal gjøre nettopp det. Men foreløpig er det kun én i landet som har det: Farsund.

– Det er et voldsomt fokus på dette som fremtidig næring, og det er et tydelig politisk ønske at Norge skal vokse på området. Da er det viktig at vi setter av arealer til dette, sier Arnt Abrahamsen, ordfører i Farsund kommune.

Kommunen jobbet hardt for å få dette til, og har foreløpig satt av et område på ti til tolv kvadratkilometer. Prosessen med å lande arealene har tatt halvannet år, og et mål er at satsingen skal gi rundt hundre nye arbeidsplasser.

– Vi har interessenter som vil søke konsesjon på to av de tre områdene vi har. Det ene området er for taredyrking og fiskeinstallasjoner, det andre vil være mer på uttesting av maritime installasjoner.

Farsundordføreren forteller at interessekonflikter var noe av det som gjorde at prosessen tok lang tid. Skal man drive med akvakultur i dag må søknaden gjennom flere instanser, både Kystverket, Mattilsynet, Fylkesmannens miljøvernavdeling, fylkeskommunen og Fiskeridirektoratet, for å nevne noen.

– Det er mange aktører å ta hensyn til, først og fremst Fiskeridirektoratet og Kystverket. For en gründer alene, er det både tungt og tidkrevende å navigere i dette systemet, og ikke minst ha råd til å stå løpet ut. Men dette er en næring vi ønsker å utvikle, og derfor har vi lagt til rette for det skal skje.

Tilrettelegger

Da Per Christian Hoelfeldt Lund skulle sette i gang med sin blåskjelldyrking, måtte han søke både Lillesand og Grimstad kommune om å få lov å bruke arealene til dette formålet. Gjør flere kommuner som Farsund, så sparer man fremtidige gründere for dette. Både Trond Rafoss i Innakva og Liv Birkeland i Innakva/Lister Nyskaping støtter Arnt Abrahamsens syn.

Det tar to år fra tauene settes i vannet til blåskjellene er klare til sanking.

– I dag har vi heller ikke kompetanse i fylkene til å behandle søknader om tillatelse til å drive med akvakultur. Rogaland fylkeskommune har måttet trå støttende til, sier hun.

Birkeland legger til at det stadig skjer positive ting på området.

– Når Aust- og Vest-Agder blir en fylkeskommune fra 1. januar 2020 legges det opp til mer fokus på blå vekst, blant annet med en dedikert ansatt som skal tilrettelegge for nettopp dette.

Det er marinbiolog Berit Weiby Gregersen som får ansvaret for blå vekst i nye Agder fylkeskommune.

– Nå har jeg hatt ansvaret i Aust-Agder, mens de har manglet kompetanse i Vest-Agder. Derfor har de leid inn folk fra Rogaland fylkeskommune, som er veldig flinke på feltet. Nå som fylkeskommunen tar hele ansvaret selv håper vi det blir enda mer blå vekst i vår region. Det er det som er målet, og det tror jeg vi klarer, sier hun.

Nødvendige regler

I Norge er det sjelden noen blir syke av å spise blåskjell. Ifølge blåskjelldyrker Per Christian Hoelfeldt Lund er det strenge regelverket noe av årsaken til nettopp det.

– At Mattilsynet har gjort en god jobb på akkurat dette området er selvfølgelig bra for hele bransjen, for ryktet og omdømmet. Men dersom en skal opprettholde driften samtidig som en forholder seg til alle lover og regler så krever det et visst volum og kontinuitet.

Havet er stort, og det er plass til mange. Per Christian Hoelfeldt Lund

De strenge reglene fra Mattilsynet trekkes også frem som en brems på utviklingen av en bærekraftig havnæring.

– Mattilsynet oppleves gjerne som spesielt firkantet og lite serviceinnstilte. Flere opplever at de setter ned foten fremfor å komme med råd og veiledning, mener Trond Rafoss, og fortsetter:

– Vi har flere konkrete saker å vise til, hvor vi mener Mattilsynet har opptrådt unødvendig vanskelig eller utvist mangel på skjønn. Vi må jobbe med å utvikle et nytt levebrød basert på ressurser i havet, men det virker ikke som dette har sunket helt inn hos embetsverket og sektormyndighetene.

Friede Andersen, seksjonssjef for fiskehelse og fiskevelferd i Mattilsynet, har forståelse for at det ikke er enkelt å starte gründervirksomhet i bransjen.

Trond Rafoss håper flere sørlendinger vil starte opp i akvakulturnæringen, men mener det trengs bedre rammevilkår. Foto: Foto: Astri Amalie B. Kvåle

– I og med at produksjonen som oftest foregår i sjø så skjer det i samfunnets fellesområde. Da er det mange hensyn som må ivaretas og derfor må det reguleres. En stor del av regelverket er dessuten internasjonalt og noe vi er pålagt som følge av EØS-avtalen, sier hun.

Mangler kompetanse

Rafoss tror at hovedutfordringen for å utvikle havnæringen fremover er knyttet til kompetanse og rekruttering. Han håper dette nå skyter fart.

– Det er viktig at universiteter og videregående skoler henger med. Blant annet har det blitt opprettet et nytt masterstudie på Universitetet i Agder som har noen kurs innenfor akvakultur, og det er bevilget penger internt på UiA til å forsterke samarbeidet med næringen. Det er gledelig. Vi har vært tydelige på at det må forskes mer på området for å skape arbeidsplasser. Et ledd i den økte satsingen på Agder er vedtaket om å opprette Blått kompetansesenter Sør. Målet med senteret er å skape en innovativ møteplass for forskere og næringslivsaktører, og Havforskningsinstituttet er en viktig aktør. Rafoss trekker frem flere positive sider ved å utvikle havnæringen.

– Dette blir et levebrød i fremtiden. Tang og tare renser vannet, og ved å skape matproduksjonssystemer i havet hjelper vi til å bedre miljøet. Tare for eksempel, binder co2 og kan brukes til produksjon av proteiner og karbohydrater, sier han.

Liv Birkeland deler Rafoss opplevelse når det gjelder mangel på kompetanse og et omfattende regelverk.

– Vi har en klar etterlysning. Man kan ikke rope «halleluja» for blå vekst når ikke Mattilsynet, kommunene eller nasjonale myndigheter er rigget for det.

Hun fortsetter:

– Gründere som viser motivasjon til å bidra med bærekraftige løsninger for fremtiden møter stor motstand fra myndighetene, fordi det mangler kunnskap og vilje i systemet.

Plass til flere

Tilbake på blåskjellfeltet er Per Christian Hoelfeldt Lund i ferd med å avslutte dagens inspeksjon. I løpet av skjellenes vekstperiode går han gjennom hvert tau to til tre ganger, for å sjekke at alt er som det skal.

– Blåskjelldyrking er enkle prinsipper, men det er ofte upraktisk å jobbe på sjøen. Vi har ikke tilgang på de samme maskinene som man har i landbruket, og vi har heller ikke det sikkerhetsnettet som landbruket har. Men havet er stort, og det er plass til mange, avslutter han.

 

FAKTA OM AKVAKULTUR/HAVBRUK

Virksomhet som på en eller annen måte påvirker organismer i sjø eller ferskvann, før de blir høstet eller fanget. • Omfatter fiskeoppdrett, skalldyroppdrett og dyrking av alger.

Kilde: Store norske leksikon

Tagger:, , , ,

Våre hovedsamarbeidspartnere

Vil du motta nyhetsbrev og invitasjoner?

Fyll ut skjemaet nedenfor